Hellig Olav – en brobygger mellom øst og vest

av Caroline Serck-Hanssen

 

At Olav den hellige (995–1030) spiller en sentral rolle for den katolske kirke, blir vi stadig minnet om, blant annet takket være navnet på domkirken i Oslo og dette bladet. De siste tjue årene har «Norges evige konge» blitt et viktig samlingsmerke også for ortodokse kristne her til lands.

Siden midten av 90-tallet har hellige Olav fått synlig oppmerksomhet innenfor deler av Den ortodokse kirke i Norge. I forbindelse med 1000-årsfeiringen av Norges kristning i 1995 søkte Hellige Nikolai menighet i Oslo sin kirkelige ledelse om tillatelse til å venerere Hellige Olav som ortodoks helgen. Dette ønsket hadde sin bakgrunn i at den norske kongen tilhørte den udelte kirkens tid. Han både levde og ble helgenkåret før det store skismaet (kirkesplittelsen) i 1054, da den vestlige, romersk-katolske og den østlige, ortodokse grenen skilte lag. Følgelig var det ikke nødvendig med noen ny, omfattende kanoniseringsprosess der man undersøkte om Olav var en verdig kandidat eller ikke. Fra da av har det på ny blitt sunget ortodokse hymner og malt ikoner til martyrkongens pris. Til forskjell fra Den katolske kirke, er den østlige grenen av kristenheten inndelt i en rekke selvstendige lokalkirker med sine ulike nasjonale, språklige og kulturelle særtrekk. Interessen for den norske helgenen kommer særlig til uttrykk i de ortodokse menighetene som har russisk tilknytning; både de som tilhører Moskva-patriarkatet og menighetene av russisk tradisjon som er underlagt Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel. Dette har en interessant historisk forklaring:

 

Skandinaviske vikinger i Østerled

Olav Haraldsson levde i en tid preget av svært livlige forbindelser mellom Skandinavia og Kievriket, som omfattet deler av dagens Russland og Ukraina. Vikingene kalte området for Gardariket, riket med de befestede byene. En av deres viktigste handelsveier, Østerled, gikk over Østersjøen og inn i Finskebukta. Derfra gikk ferden via elven Neva til Ladogasjøen, og deretter sørover forbi Novgorod og Kiev til Svartehavet og Konstantinopel.

På russisk blir denne ruten betegnet som Put iz varjag v greki, som betyr «veien fra væringene til grekerne».

Både Snorres kongesagaer og Nestorkrøniken, fortellingen om Russlands eldste historie, beretter om de utstrakte kontaktene mellom Skandinavia og Kievriket. De nære forbindelsene bekreftes av andre islandske sagaer, runesteiner i Sverige og en mengde skandinaviske gravfunn langs Østerled.

Vikingene, eller væringene som de ble kalt i øst, var stort sett fredelige handelsmenn og leiesoldater, og mange fikk ledende stillinger ved de slaviske fyrstehoffene. Fire tidlige norske konger oppholdt seg over lengre tid i Gardariket: Kristningskongen Olav Tryggvason, Olav den hellige, hans sønn Magnus den gode og Olav den helliges tjue år yngre halvbror Harald Hardråde.

 

Hellige Olav som politisk flyktning

Vi skal ikke her gjenfortelle OlavHaraldssons livshistorie, men stoppe opp ved de siste årene forut for hans død i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Halvannet år tidligere hadde Olav Haraldsson skaffet seg så mange fiender i Norge at han så seg nødt til å flykte østover sammen med sin mindreårige sønn Magnus. Fra Sverige dro følget videre til Gardariket, hvor storfyrst Jaroslav regjerte sammen med sin svenskfødte dronning Ingegerd, som der gikk under navnet Irina. Sagaene tier om hvilken by kong Olav og hans følge oppholdt seg. Mye taler for at nordmennene slo seg ned i den rike handelsbyen Holmgard (Novgorod),

som ligger ved Volkhov-elven, men det er ikke utenkelig at de også besøkte hovedstaden Kiev ved floden Dnjepr. Jaroslav opptrådte sjenerøst overfor den landflyktige kongen: Olav fikk nemlig tilbud om å bli hersker over landområdet Vulgaria (Stor-Bulgaria) ved elven Volga.

 

Hellige fyrster

Storfyrst Jaroslav (978–1054), senere kalt ”den vise,” var sønn av Vladimir I og en fyrstedatter av nordisk ætt som han skal ha voldtatt og røvet fra familien. Senere brøt Vladimir med sin hedenske fortid, og lot seg døpe av bysantinske prester i byen Kherson på Krim-halvøya i 988. Samme år innførte han den østlige, bysantinske versjonen av kristendommen som statsreligion i sitt rike. Av denne grunn tituleres kristningsfyrsten Vladimir som «apostlenes likemann» av Den ortodokse kirke. Også sønnen Jaroslav den vise er kanonisert. Krønikeforfatteren Adam av Bremen (død ca 1080) omtaler ham som en hellig fyrste, men først i 2005 ble han offisielt inkludert i den russiske ortodokse kirkens helgenkalender.

 

Nære forbindelser 

Jaroslavs hustru Ingegerd (ca 1001–1050) var datter av den kristne svenske kongen Olof Skötkonung. I sin ungdom ble hun forlovet med Olav Haraldsson, som hun hadde hørt mye godt om, men aldri hadde truffet. Faren lå i bitter strid med Olav, og forhindret derfor dette giftermålet. Snorre legger følgende ord i svenskekongens munn:”Det skal du vite, Ingegerd, at enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller. Jeg vil gifte deg med en av de høvdingene som jeg kan holde vennskap med.” Som erstatning fikk Olav gifte seg med Ingegerds halvsøster Astrid.

Det var altså nære bånd mellom den norske kongen og fyrsteparet Jaroslav og Ingegerd. I følge den korte islandske Eymunds saga blusset kjærligheten opp mellom de tidligere forlovedene mens Olav oppholdt seg i Kievriket. To av helgenkongens egne dikt som er gjengitt i den islandske Flateyarbok, kan tolkes i samme retning. Med dypt vedmod skildrer han den fagre kvinnen som rir bort med «gullband om sitt hovud». Den vakre, viljesterke og kloke Ingegerd var Jaroslavs nærmeste rådgiver i statsanliggender, og hadde stor politisk innflytelse. I følge den russiske kirkes tradisjon var hun samtidig en svært from kvinne. Hun innstiftet Kievs første kvinnekloster, og ble mot slutten av sitt liv viet til nonne under navnet Anna. Hun skal ha dødd i Novgorod i 1050 og blitt begravd i byens nybygde Sofia-katedral, der det snart oppsto en lokal kult rundt henne. Etter hvert ble Olav Haraldssons ungdomsforlovede og senere svigerinne anerkjent som helgen av hele den russiske kirken.

 

Kiev – Det nye Konstantinopel

I sitt østlige eksil møtte Olav en blomstrende kristen kultur. Kievriket sto på denne tiden i nær kontakt med Bysants. I Jaroslavs regjeringstid ble det reist et stort antall kirker og klostre rikt utsmykket med praktfulle gullmosaikker og fresker utført av greske mestere. Metropolitt Illarion av Kiev skrev i 1040-årene en preken kalt ”Tale om loven og nåden”, som regnes som det viktigste litterære minnesmerke fra Jaroslav og Irinas tid. Prekenen inneholder en poetisk skildring av Kiev: ”Se byen skinnende i herlighet, se den blomstrende kirken, se den voksende kristenheten, se byen glitrende og skinnende av de hellige ikonene og velduftende av røkelse og gjenlydende av lovprisninger og herlige sanger.”

Kiev var en østkristen metropol med keiserhovedstaden Konstantinopel som forbilde. Også Novgorod var for en europeisk storby å regne med sine 20 000 innbyggere – en størrelse på linje med Roma. Olav må ha mottatt sterke inntrykk av den ortodokse kristendommen under sitt opphold i Gardariket. Snorre skildrer hvordan hans personlige kristentro her ble fordypet. Som landflyktig, avsatt konge hadde han rikelig med tid til å besøke gudstjenester og å reflektere over troen og sitt kall vinteren 1029–30. Han vurderte å si fra seg kongetittelen og reise på pilegrimsferd til Jerusalem eller andre hellige steder,

og å gå i kloster. Mens Olav var i Kievriket skal han ha utført flere mirakler. Snorre forteller at han helbredet en gutt med halsbyll som var blitt sendt av Ingegerd. I følge et kvad av Sigvat Skald som fulgte kongen i eksil, ga han dessuten Vladimir synet tilbake. Kanskje dreier det seg om Ingegerds sønn med samme navn? Olav var usikker på om han hadde noen fremtid i Norge, men etter en drøm der kristningskongen Olav Tryggvason viste seg for ham, ble han fast bestemt på å reise hjem og med Guds hjelp ta sitt rettmessige rike tilbake. Olavs mindreårige sønn Magnus ble igjen i Gardariket, der Ingegerd tok ham til seg som sitt fosterbarn. Han dro først hjem til Norge i 1035, og ble senere kjent som kong Magnus den gode. Da var allerede farens ry

som hellig martyr blitt viden kjent på grunn av de tallrike miraklene som utspilte seg i forbindelse med avdekkingen av Olavs legeme året etter slaget på Stiklestad. Kroppen hadde ikke gått i forråtnelse, og en mengde folk skal ha blitt helbredet takket være kraften fra de velduftende relikviene. Vitnesbyrdene om dette underet har forøvrig klare paralleller i mange ortodokse helgenfortellinger.

 

Olavskulten i øst

Den norske vikingkongens ry kom snart til å strekke seg langt utenfor Norges grenser: I Novgorod ble det innviet en kirke til hans ære, og selv i Det østromerske rikets hovedstad fantes det en Olavskirke, der hans mirakuløse sverd Bæsing ble oppbevart. Kirken i Konstantinopel fungerte som samlingspunkt for de nordiske leiesoldatene i den bysantinske keisergarden. Sannsynligvis ble begge disse kirkene hovedsakelig besøkt av væringer og betjent av prester som fulgte latinsk ritus. Olavskirken i Novgorod, som må ha blitt reist før år 1100, var tilknyttet den gotlandske handelsgården. Legendesamlingen Passio Olavi som antakelig er nedtegnet av erkebiskop Øystein (ca 1159–88), vitner om at også den ortodokse lokalbefolkningen hadde et forhold til denne utenlandske kirken. En gang det oppsto brann i byen, sannsynligvis nær den gotlandske handelsgården, løp noen fortvilede innbyggere til den «latinske» presten Stefanus for å få hjelp. Han grep da straks hellige Olavs ikon og holdt det opp mot ilden, som stanset på mirakuløst vis slik at resten av byen ble spart for ødeleggelser. At de ortodokse innbyggerne i Novgorod fortsatte å besøke gudshuset lenge etter at skismaet mellom Øst- og Vestkirken var et sørgelig faktum, fremgår av en russisk kilde fra 1100-tallet. Her er det nemlig tale om straff for dem som tar med seg barn til gudstjenester hos skandinavenes prest. Det må ha betydd at den latinske ”kjetterkirken” har hatt en særlig tiltrekkingskraft, sannsynligvis på grunn av hellige Olavs ry som

undergjører. Hans navn er dessuten nevnt i en russisk bønn til Treenigheten. Bønnen ble sannsynligvis utformet omkring år 1100 og er bevart i en rekke avskrifter fra 1300- til 1500-tallet. Olav (Olov) inngår her blant navnene på en rekke østlige og vestlige martyrer som påkalles som forbedere. Selve forekomsten av en slik bønn vitner om at hellige Olav må ha hatt en viss plass i russisk fromhetsliv på den tiden da bønnen ble skrevet. Etter 1100-tallet var det imidlertid slutt på de livlige kontaktene mellom Skandinavia og Russland. Som en følge av de latinske korsfarernes angrep på Konstantinopel i 1204, ble kløften mellom Øst- og Vestkirken ytterligere utdypet. Minnet om hellige Olav forsvant snart i den ortodokse folkefromheten. 

 

Hellige Olav i den ortodokse kirke i dag

I første omgang var det norske konvertitter til den ortodokse kirke som påpekte at hellige Olav med rette kan kalles en ortodoks helgen siden han levde og døde før kirkesplittelsen i 1054. (Det samme gjelder dessuten hellige Sunniva og Halvard). Snart fattet også ortodokse innvandrere interesse for Norges nasjonalhelgen, som samtidig tilhører den kristne fellesarven. I 2007 fikk Trondheim en egen, fast stasjonert ortodoks prest tilknyttet Moskva-patriarkatet. Menigheten er passende nok oppkalt etter Olavs svigerinne og ungdomsforlovede, Hellige Anna av Novgorod (Ingegerd). Feiringen av Olsok har naturlig nok en sentral plass i menighetens liturgiske liv. Minnet om martyrkongens død på Stiklestad markeres hvert år med ortodoks vesper og vannvelsignelse på stedet der han falt. Selve olsokdagen blir feiret med en høytidelig ortodoks liturgi i Trondheim som samler troende fra mange ulike ortodokse land og menigheter. Ofte har det vært ortodokse biskoper til stede, både fra Russland, Serbia og Romania. I 2014 etablerte Georgias patriarkat et ortodoks nonnekloster oppkalt etter hellige Olav og profeten Elias i den lille bygda Norddal (Møre og Romsdal). En gryende interesse for hellige Olav kan samtidig spores i selve Russland: En russisk kirkehistoriker og teolog som har skrevet doktoravhandling om den norske helgenkongen, har tatt til orde for at han må innlemmes i Moskvapatriarkatets offisielle helgenkalender. Det er allerede utarbeidet forslag til et komplett sett av kirkeslaviske gudstjenestetekster som kan benyttes i feiringen av hans minne. I Vyborg, som tilhørte Finland før andre verdenskrig, har byens festningsmuseum i samarbeid med det lokale bispedømmet markert Olsok de senere årene. Grunnen til at dagen feires nettopp her, er at hovedtårnet til den opprinnelig svenske middelalderfestningen bærer den norske helgenkongens navn. I oktober i fjor ble en relikvie av hellige Olav, populært kalt «Olavsarmen» på grunn av formen til skrinet den oppbevares i, båret i høytidelig prosesjon fra St. Olav domkirke i Oslo til Vår Frelsers ortodokse kirke i Akersveien. Biskop Bernt Eidsvig overrakte ved samme anledning en liten bit av relikvien til den ortodokse nabomenigheten. Gaven skal få sin faste plass i det ortodokse kapellet som i fjor ble reist på Stiklestad i Nord-Trøndelag. Den laftede tømmerbygningen med den karakteristiske russiske løkkuppelen ble innviet 16. oktober 2014, i forbindelse med feiringen av 1000-årsjubileet for helgenkongens dåp. Med sin sjenerøse gest understreket biskop Eidsvig det faktum at både katolske og ortodokse troende nærer dyp respekt for hellige Olav og det kristningsverket han etterlot seg. Hellige Olav har de siste par tiårene blitt et stadig viktigere økumenisk samlingssymbol: Både den romerskkatolske, deler av den norske lutherske og de ortodokse menighetene av russisk opprinnelse i Norge forenes i feiringen av Norges evige konge under Olsok. Fra og med 2014 kommer dette  faktum dessuten fysisk til uttrykk gjennom at de tre kirkesamfunnene er representert med hvert sitt kirkebygg på Stiklestad.

 

© 2014 ST. OLAV KATOLSKE DOMKIRKEMENIGHET
 

ST. OLAV KATOLSKE

DOMKIRKEMENIGHET